Møt kvinnen bak Pedersgatas historie, Lisa Thelin Knutsen

Alle mennesker er like viktige

Av Anne-Grete Pettersen

En kald og vakker vinterdag møter jeg Pedersgatas varme og omsorgsfulle historiker og medmenneske. Gled deg til å lese videre og god leselyst! Her er utdrag fra en helt spesiell samtale med Lisa Thelin Knutsen, historiefortelleren bak pedersgaten.org.

Buss nummer 100 beveger seg støtt fra Verksgaten mot Jørpeland. Snart får jeg møte henne i egen person. Og jeg gleder meg. Har en lang liste med spørsmål, for sånn er det når du først dykker ned i historiene på pedersgaten.org: Du blir klokere, og du vil vite enda mer.

Bussen ankommer Jørpeland, og i frisk motvind strener jeg opp bakken mot Villa Rosehagen. Smiler litt for meg selv av en av historiene Lisa allerede har fortalt meg på telefonen. Om ungene i Pedersgata som får nok penger til å kjøre noen runder med buss nummer 4, så foreldrene kan ha litt “voksentid” og drikke øl hjemme i festlig lag.

Varmen hilser meg velkommen i den koselige kaféen. Og snart har jeg selskap av Lisa Thelin Knutsen. Blikket jeg møter er både skarpt, undersøkende, vennlig og lattermildt. Fullt av alvor, spøk, skjemt og spillopper på samme tid. For ei dama!

Menneskene i Pedersgatas historie er det viktigste

Praten går lett fra første sekund. “For meg er hver person som jeg skriver om liga gjeve”, slår Lisa fast på kav stavangersk, etter at jeg har rost henne for alle de menneskene hun har funnet frem til og skriver om, og som derfor lever videre gjennom den nedskrevne historien. “Enten det er et lite barn på to år eller en kaptein”. Hun fortsetter: “Jeg vil gjerne få frem menneskene. Vise at her bodde det familier under både vanskelige forhold med trangboddhet og trange kår, hånd i hånd med såkalt fine familier.”

Hun fremhever de mange i Pedersgata som fikk til dagen og veien av Fattigvesenet. Det var mye positivt og negativt å finne. Ofte en rørende prosess å finne frem til informasjon om menneskene som bodde i gata for 100 år siden, erkjenner Lisa, som “prøver å få frem alt det gode”. “Østre bydel er et typisk arbeiderstrøk, hvor man vokste opp som verken fattig eller rik”.

Øynene slår nærmest gnister av indignasjon når hun kommer inn på folketellingene i perioden 1894 til 1916. “Det ble gjort for å finne ut av hvem og hvor mange i Stavanger som skulle betale skatt. Kommunens representanter gikk fra dør til dør, banket på og spurte hvor mange som bodde i huset. Ikke så mye det, men den nedlatende holdningen: Det bodde åtte personer i huset, kommentaren var “alle, unntatt to kunne betale skatt fordi de var “drikkere” (les: alkoholikere).

Det er medmennesket Lisa Thelin som forteller, og dette medmennesket møter du mellom linjene i hver eneste setning på pedersgaten.org.

Det kjekkeste – og det vanskeligste

La oss begynne med det vanskeligste: Å få tak i nyere informasjon. “En kirkebok skal på grunn av hensyn til personvern være mer enn 80 år før du får adgang til personopplysninger”, beretter Lisa.

Den lune eplekaken lander på bordet vårt, samtalen følger med i den lune retningen og Lisas blikk mildnes og glitrer: “Hva som driver meg? Jeg blir så fornøyd når jeg finner frem til opplysninger om menneskene og husene de bodde i! Liker puslearbeidet. Og så e’ eg gyselig forveden…”

Hun stråler videre: “Begge bestemødrene mine bodde i Pedersgata, så både mamma og pappa har bodd der. På den måten er Pedersgata en del av meg, selv om jeg aldri selv har bodd der”.

Lisa begynte å offentliggjøre historiene fra Pedersgata for omkring 10 år siden. Men den omfattende innsamlingen av informasjoner begynte helt tilbake til tiden da barna var små. Hun forteller at alle ledige stunder ble tilbrakt enten på Statsarkivet eller Byarkivet. “Tenk, jeg gledet meg sånn til ungene begynte på skolen. Da fikk jeg mer tid til å gå på Statsarkivet! Når jeg setter meg til med kilder er jeg som en flittig maur. Sitter og graver og graver”.